Mote i «Tider som disse»…

Shipping co. har gått til opsigelser på grunn av innskrenkninger – eller omlegning av driften som det så pent het i attesten.

– Det er vanskelig å være ung i tider som disse! sa kontorchefen da jeg var inne hos ham for å si adjø.

Jeg mente ikke å være uforskammet, men det plumpet ut av mig: – Hvis jeg hadde fått en krone for hver gang noen sa det til mig, vilde jeg hatt en pen liten formue nu. Men dessverre – sånne biinntekter er det ingen som tilbyr mig -.

– Nei ikke i tider som disse, svarte kontorchefen helt mekanisk.

Sitatet er hentet fra Sigrid Boos Selv i tider som disse fra 1932.1 Boo gjorde på 1930-tallet stor lykke med sine såkalte ungpikebøker. Gjennombruddet kom med Vi som går kjøkkenveien i 1930, og hun fortsatte med å beskrive unge kvinners målrettede jakt på kjærlighet i en rekke underholdende bøker som solgte godt. For vår tids lesere gir bøkene humoristiske og underholdende innblikk i problemstillinger, sjargong og prioriteringer blant middelklassens unge voksne på 1930-tallet.

I Selv i tider som disse følger vi Lisa, som er hjemmeboende datter i en middelklassefamilie med syv barn. Faren er funksjonær og moren hjemmeværende. Lisa selv er tidlig i 20-årene, uten kjæreste og jobber på kontor etter fullført handelsskole. Etter eksamen var hun arbeidsledig i 1 ½ år før hun fikk jobb. Boken starter med at Lisa blir overtallig for andre gang. Via broren får hun ny stilling på advokatkontor, men må gå ned i lønn fra 100 til 60 kroner i måneden. Både hun og hennes fire voksne søsken får merke den langvarige økonomiske depresjonen som preget Norge og den vestlige verden etter 1920-tallets konjunktursvingninger og børskrakket i USA i 1929. Jobbene er få selv for dem med god utdanning og de forlovede parene spinker og sparer for å få råd til å gifte seg. Siden Lisa ikke har kjæreste og er lei av å slite økonomisk, håper hun på en mulighet til å gifte seg «godt». Hun har sjansen hos den ikke helt unge, men svært vellykkede advokat Hartvig. Skjebnen griper inn og hun ender opp med å velge kjærligheten og den yngre og mindre suksessrike advokaten Bjørn Randers. Før boken får sin lykkelige slutt er det flere små og store kriser, og mange av dem handler om klær. Lisa må ta i bruk all sin kløkt for å være korrekt når hun jakter på Hartvig.

En borgerlig livsførsel

Vi bor i en hjørnegård, og det må vel nærmest regnes for litt av en vanskjebne at gården har nummer til den minst fine av de to gatene som krysser hverandre.2

Selv om boken har en ung kvinnes jakt på kjærligheten som sitt hovedtema, gir den også et godt innblikk i datidens livsvilkår. Lisa er funksjonærdatter og tilhører middelklassen. Middelklassen ble gjerne tillagt noen karakteristika, et av disse var ønsket om å opprettholde en borgerlig livsstil.3 Det var viktig å bo på «riktig» side av byen, være korrekt kledd for ulike sosiale situasjoner, og ha dannet fremferd og språk.

Nordisk Mønster-Tidende 1930.
Nordisk Mønster-Tidende 1930.

Under og etter 1. verdenskrig ble dette stadig vanskeligere. Konjunktursvingninger og kriser førte til at funksjonærenes og embetsmennenes økonomi ble dårligere fordi prisene steg samtidig som lønningene sto på stedet hvil. Lisa oppsummerer det slik: «Mine foreldre må engang i tiden ha vært store optimister. Jeg sikter til den kjensgjerning at de har satt syv barn inn i verden til tross for at far har sittet, sitter og alltid vil komme til å sitte på en fast gasje av beskjeden størrelse».4

Det ble stadig mer krevende å holde fasaden. Språk og fremferd var lettest å ivareta, gode manerer er som kjent gratis, men bolig og bekledning var vanskeligere. Man burde helst kunne bekrefte inntrykket av dannelse gjennom utseende og adresse. Når alt ble dyrere er det ikke overraskende at det var klesbudsjettet som fikk lide. Sammenligninger av forbruksundersøkelser fra henholdsvis 1906-07 og 1912-13 viser at når prisene på mat steg reduserte man utgiftene til alkohol, tobakk og klær5 Da Sigrid Boo skrev om Lisa hadde deler av middelklassen allerede lenge måttet være kreative for å kle seg etter sin stand.

Klær skaper mannen?

Min lysegrønne gummifrakk var for nærværende det eneste plagg jeg eiet som ikke påførte mig mindreverdighetsfornemmelser. Vinterkåpen var så slitt foran i kanten at jeg konstant måtte gå med hendene på maven for å skjule elendigheten, og hendene måtte jeg i sin tur holde fast knyttet av hensyn til medtatte hansketupper, så det var nokså vanskelig å virke lett og lekende.6

For Lisa er mangelen på penger til klær kilde til stadige bekymringer og irritasjon. Hun er svært bevisst på hvordan påkledning påvirker førsteinntrykket og dermed også de mulighetene hun får. Når hun finner broren Aksels forsøk på kjærlighetsdikt er det hans beskrivelse av den utkåredes klær hun henger seg opp i: «Bare en forelsket mann kunde innbille sig at Elsa Dues kåpe var av nerts, mens andre med et kvart øie konstaterte kanin.»7

Advokat Hartvig beskrives slik: «Han hadde silkefor i frakken, randsydde sko med store såler, hvite hansker med store sømmer og overdådig vatterte skuldrer. Han foretrakk engelske stoffer, brukte byens beste skredder og grinte lett, men ikke uteskende på nesen ved ordet konfeksjon.»8 Lisas skarpe blikk viser hvor vanskelig det var å holde fasaden når finansene var dårligere enn klassetilhørigheten indikerte.

Basarhallene på Youngstorget i 1930.
Basarhallene på Youngstorget i 1930.

Det var vanlig at man ikke alltid hadde flere antrekk å bytte på, – mange kvinner hadde kun én aftenkjole. Derimot var det en skam å ikke kunne kle seg etter anledningen og mangel på korrekt antrekk betydde at man måtte takke nei til invitasjoner. En oversikt over husholdningsregnskap for 1927-28 utgitt av Statistisk sentralbyrå i 1929 viste at det var funksjonærene som brukte den største prosentandelen av lønnen på klær, også når man sammenlignet arbeidere og funksjonærer i samme utgiftsgruppe. Av de fem utgiftsgruppene byrået opererte med (under 900 kr, 900-1299 kr, 1300-1699 kr, 1700-2099 kr, 2100 kr og oppover), var det funksjonærhusholdninger i de to nest nederste som brukte den største prosentvise delen av utgiftene på klær og sko.9 De hadde råd til å følge det borgerlige klesidealets krav om klær til en rekke ulike anledninger som arbeidere ikke ble invitert til, men dette krevde et minimumsbeløp som tok en stor del av inntekten.

Tar man en titt i Aftenpostens annonser i tidsperioden vil man se stadige påminnelser om at det fantes flere boder i «Thaulows bazar» på det som idag heter Youngstorget som spesialiserte seg på å selge pent brukte klær, særlig herreklær og frakker samt damekåper. Hva de i den laveste utgiftsgruppen gjorde vites ikke, men vår tids fattigdomsdebatt om de som ikke har råd til å delta sosialt kan kanskje gi en pekepinn?

Inne i selve basaren finner vi "M. Sørensen, kjøp og salg af brukte Dame og Herreklæder". Foto Anders Beer Wilse, 1930.
Inne i selve basaren finner vi «M. Sørensen, kjøp og salg af brukte Dame og Herreklæder». Foto Anders Beer Wilse, 1930.

Nød lærer naken kvinne å spinne (vaske)!

Lisa lar ikke dårlig råd hindre henne, og velger ulike løsninger for å være korrekt antrukket til anledningene som dukker opp. Når hun skal på skitur med Bjørn Randers utnytter hun søstrenes morgentretthet til å låne både skjerf og skigenser. Skammen over manglende garderobe forsterkes av at en av søstrenes venninner gjenkjenner jumperen og kommenterer det.

Senere blir Lisa invitert til middagsselskap hos Hartvig, noe som fører til en større krangel om klær rundt familiens middagsbord. Lisa føler at hun ikke kan kle seg for anledningen og ønsker seg ny kjole. Moren foreslår at hun bruker sin «pene blå», men Lisa er lei av alltid å bruke samme antrekk: «Forresten har jeg allerede gjort alt som kan gjøres med en kjole, tatt den inn og lagt den ut og satt kant nedentil og – […]». Hun anklages av broren Aksel for å være: «[…] likeså ærgjerrig som en amerikansk sparkepike. Hun er gullgraver. Hun vil tilværs.»10 Det hjelper ikke på selvfølelsen at den gifte bestevenninnen Mona er outrert motedame som overbelaster husholdningsbudsjettet og ekteskapet ved å furte seg til dyr kjole fra det franske motehuset Patou. Det ender med at Lisa til sin mors sorg kjøper stoff på kreditt, saboterer sydamen for å få dyp nok utringning til å imponere advokat Hartvig og maler slitte selskapssko med etter hvert illeluktende gullmaling. Bjørn Randers er invitert i samme selskap: «Selvfølgelig hadde han smoking når de andre hadde snippkjoler, og det en som var så trang i buksebenene at det så ut som om han eslet sig på sykkeltur. Jeg følte mig halvt solidarisk med ham, halvt irritert.»11 Lisa er altså ikke den eneste som sliter med å møte kleskravet og leve opp til sin stand.

"Christiania" av Jupp Wiers.
«Christiania» av Jupp Wiers, ca 1934.

Utover 1920-tallet trykket dameblader som Nordisk Mønster-Tidende stadig flere artikler om hvordan man kunne strekke klesbudsjettet ved å sy selv. Tidens nye og enkle klesmoten med mindre pynt og rettere fasonger gjorde det mulig å få et akseptabelt resultat selv om man ikke var profesjonell sydame. Var kjoler for vanskelig, kunne man prøve seg på undertøy. Det ble også akseptabelt å bruke genser til annet enn sport, noe som nok bidro til den store strikkedillen i 1922-23.12 Bladene trykket mønstre til praktiske og enkle klær man kunne sy eller strikke selv, bildekurs i omsøm og fiffige håndarbeid som kunne fornye et godt brukt plagg. Lapping, stopping og annen reparasjon av klær og tekstiler lærte pikene i skolens håndarbeidstimer og det var en selvfølge å forlenge klærnes levetid på den måten. Lisa bemerket at sekretærkollegaen på advokatkontoret hadde «[…] fiffet sig op med en ny rød hatt og imitert leopardskinn på kåpen fra ifjor, […].»,13 så Lisa var ikke alene om å friske opp gamle plagg.

billedtekst kjøkkenveien
Vi som går kjøkkenveien var Boos gjennombrudd.

Lisa må i motsetning til venninnen Mona betale klærne sine selv. For å få råd til sommerens ønskede anskaffelser, «En sommerkjole – og et par flettesko – og en badedrakt – og – […]»14 tar hun sjansen på å spe på lønnen ved å vikariere for kontorets vaskedame. Det å utføre lønnet kroppsarbeid medfører en fare for deklassering til arbeiderklassen, så hun sniker seg rundt i håp om at ingen av hennes bekjente skal se henne: «I mitt indre kjempet pengetrang mot fine fornemmelser. Sistnevnte snyltet jo som basiller på ens åndelige organisme, ikke all verdens argumenter klarte å uskadeliggjøre dem for godt. Men pengetrangen klarte foreløbig å holde dem i sjakk. Det endte med at jeg tilbød mig å vikariere.»15

Dette var kanskje den mest radikale løsningen på kles- og garderobespørsmålet, i hvert fall hvis man skal forholde seg til rådene i tidens dameblader. Til tross for at bladene ga mange gode råd for middelklassekvinner med dårlig råd, foreslo de aldri å ta en vaskejobb. At heltinnen i Boos gjennombruddsroman var en ung rikmannsdatter som tok jobb som tjenestepike og slik fant kjærligheten var akseptabelt fordi hun gjorde det som følge av et veddemål, ikke nød, og hun fant kjærligheten i form av en fattig ingeniør med framtidsplaner. Når Lisa tyr til kroppsarbeid kan det kanskje sees som et tegn på at krisen var så merkbar at man ikke lenger kunne holde på formene? Det var nok flere unge kvinner enn vi aner som brøt klassegrensene for å sikre inntekten, selv om det ikke var noe man snakket om.

En kvinne av sin tid?

fdfsdf
Omslaget er tegnet av Harald Damsleth.

Lisa fremstår langt på vei som et eksempel for det nye kvinneidealet som vokste frem på 1920-tallet. Man fikk en ny og moderne kvinnelighet som vektla materielle verdier framfor immaterielle verdier, og som brukte forbruk som en måte å frigjøre seg fra det etablerte kvinneidealet.16 Det var også mer å bruke pengene på enn tidligere, stadig flere varer ble masseprodusert til en pris som gjorde at folk flest kunne ha råd til dem. I tillegg til å trenge klær til arbeid og selskapelighet var det dessuten blitt vanlig og moderne å drive med ulike typer sport som krevde spesialbekledning, som svømming, tennis og skiløp. Det var blitt akseptert å bruke kosmetikk, og den nye, korte hårmoten førte til behov for jevnlig hårklipp og hårprodukter.17

Lisa er en typisk moderne middelklassepike som har kort, bakoverstrøket hår, går på ski og sparer til badedrakt. Hun lengter etter den nye tidens forbruk: «Jeg er dødelig redd for at jeg hele mitt liv skal ligge med nesen klemt flat mot speilglassruten, aldri få komme ut i verden, aldri få se noe, aldri lære noe, aldri oppleve noe. Jeg lengter efter vakre klær, vakre ting, vakre omgivelser, – efter skjønnhet.»18 Lisa er likevel godt forankret i eldre idealer. Hun velger til slutt kjærligheten fremfor økonomisk sikkerhet etter at hun konstaterer at hun er belastet med «en riktig solid middelstandssamvittighet».19 I så måte kan man si at hun representerer videreføring av etablerte verdier i en ny og moderne innpakning, heller enn et brudd med det etablerte. Det er den overfladiske og usympatiske Mona som er gjennomført moderne i sin materialisme.

Lisa var ikke spesielt dårlig stilt, det var mange unge kvinner av middelklassen som rundt 1930 opplevde at det var vanskelig å få pengene til å strekke til mer enn det nødvendigste. Minnemateriale vitner om at det var sjelden man fikk mange nye klær, men idealet var at man investerte i ny garderobe til konfirmasjonen. Det er mange som husker konfirmasjonsutstyret i detalj mer enn 50 år senere! Det besto vanligvis av to kjoler, en til overhøringen og en til selve konfirmasjonen, kåpe, sko og kanskje hatt og skjerf. Håndveske, paraply eller armbåndsur kunne være en del av utstyret eller ligge på gavebordet. Konfirmasjonskjolen ble gjerne sydd om eller farget og brukt som finkjole i flere år etterpå.20 I så måte kan man konstatere at når det i dag er trendy å gå på loppemarked, handle vintage-klær og drive med redesign, så er dette tegn på at vi lever i en tid der dette ikke lenger er en dyd av økonomisk nødvendighet. Samtidig er det verd å merke seg at finanskrisen i 2007-08 synes å ha ført til et oppsving av bøker og artikler om både omsøm og strikking. Kanskje er tidligere tiders økonomiske strategier relevante også i vår tid?

***

Ellen Bjerkan, f. 1971, er kulturhistoriker. Hun er prosjektmedarbeider tilknyttet tekstil- og draktsamlingen ved Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.

***

Litteraturliste

Boo, S. (1932). Selv i tider som disse –. Oslo: Aschehoug.

Christensen, C. A. R. (1933). Det hendte i går. En skildring av efterkrigstidens Norge. Oslo: Tanum.

Myhre, J. E. (2004). The Middle classes of Norway, 1840-1940. I: Tom Ericsson, Jørgen Fink & Jan Eivind Myhre, The Scandinavian middle classes 1840-1940, s. 103-145. Oslo: Unipub forl.

Myrvang, C. (2004). Flapperfeminismens konsumetos: Konsum som opprør og frigjøring på 1920-tallet. I: Christine Myrvang, Sissel Myklebust & Brita Brenna, Temmet eller uhemmet: Historiske perspektiver på konsum, kultur og dannelse, s. 137-200. Oslo: Pax

Nielsen, Harriet Bjerrum & Rudberg, Monica. (2006). Moderne jenter. Tre generasjoner på vei. Oslo: Universitetsforl.

Søbye, E. (1997). Makrell og pjolter. Samfunnsspeilet 3, 41-64.

Statistiske centralbyrå, det (1929). Husholdningsregnskap 1927-1928. (Norges offisielle statistikk VIII. 103). Oslo: I kommisjon hos Aschehoug

 


  1. Boo, 1932, s. 15  

  2. Boo, 1932, s. 14  

  3. Myhre, 2004  

  4. Boo, 1932, s. 5  

  5. Søbye, 1997, s. 57.  

  6. Boo, 1932, s. 33  

  7. Boo, 1932, s. 54  

  8. Boo, 1932, s. 25  

  9. Statistisk centralbyrå, 1929  

  10. Boo, 1932, s. 74  

  11. Boo, 1932, s. 83  

  12. Christensen, 1933  

  13. Boo, 1932, s. 123  

  14. Boo, 1932, s.127  

  15. Boo, 1932, s. 125  

  16.  Myrvang, 2004  

  17. Christensen, 1933  

  18. Boo, 1932, s. 12  

  19.  Boo, 1932, s. 174  

  20. Nielsen & Rudberg 2006 s. 40  

Share

2 Comments

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published.

*